At your feet

Here at Your feet, I lay my past down

My wanderings, all my mistakes down
And I am free
Here at Your feet, I lay this day down
Not in my strength, but in Yours
I’ve found
All I need, You’re all I need

Jesus, Jesus, at Your feet
Oh, to dwell and never leave
Jesus, Jesus, at Your feet
There is nowhere else for me
There is nowhere else for me

Here at Your feet, I lay my future down
All of my dreams, I give to You now
And I find peace, I find peace
Here at Your feet, I lay my life down
For You my King,
You’re all I want now

And my soul sings…
‘Cause I am free (here at Your feet)
All I need (is at Your feet)
I find peace
We’re at Your feet

(Casting Crowns)

Frykt ikke og mist ikke motet

I disse svineinfluensatider har jeg blitt påminnet om en del ting som gjør at jeg har fått lyst å blogge igjen.. Det slår meg hvor liten tro jeg har. Tidevis tror jeg mer på avisoverskrifter enn jeg tror på Gud. Avisene vil ha meg til å bli redd for å få svineinfluensa, være redd for å dø etc.. Og et lite øyeblikk lar jeg meg rive med av panikken. Jeg blir nesten lamslått av frykt for å få denne sykdommen og være en av de det går galt med.. Jeg leser alt jeg kommer over av nyheter om dette nye viruset. Jeg blir ekstra nøye med å sprite hender og ikke la folk hoste på meg.. Men så slår det meg.. Hvorfor er jeg så redd? Selvfølgelig har man lyst til å leve, og leve lenge, men jeg trenger da ikke å være redd for å dø... Å dø er jo bare å bli skilt fra kroppen og bli forent med Jesus. Uansett om jeg lever eller om jeg dør så er jeg i Herrens hender. Jeg tar opp bibelen og leser salme 91.. Ordene roer meg, gir meg nytt mot, ny styrke og ny glede.. Og skjønner det at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare!

Min tilflukt og borg,
min Gud som jeg setter min lit til!»
Ja, han berger deg fra jegerens snare,
fra pest som legger øde.
Han dekker deg med sine fjær,
under hans vinger finner du ly.
Hans trofasthet er skjold og vern.
Du skal ikke frykte for nattens redsler,
for pilene som flyr om dagen,
for pest som sniker seg fram i mørket,
for sott som herjer ved middagstid.
Om tusen faller ved din side,
ti tusen ved din høyre hånd,
så skal ikke ulykken nå deg.

Med hjarta på rette staden!

Trodde aldri jeg skulle begynne å blogge igjen, men nå følte jeg det var tida for det!
Tanken bare slo meg her om dagen at i disse finanskrisetider så er det så lett å bli bekymret for økonomien. Lett å stille seg spørsmål om man har investert og plassert pengene på et sikkert sted. Og så slår det meg at selv om hele verdensøkonomien rakner, så er det en ting som er viktigere enn å ha pengene på det rette stedet.. Og det er å ha hjertet og sjelen på rette stedet. Det er virkelig investering for fremtiden, for all fremtid, å ha hjarte på rette staden! Og heldigvis så finnes det ikke krakk i himmelen! :)

Under nåden

På tide å blogge igjen, det verste facebookhysteriet er over. Man har truffet igjen gamle kjente, utvekslet noen ord her og der, avtalt møter, blitt oppdatert og beriket, og så går livet videre igjen.. Og vi venter i spenning på neste bølge av nyteknologi. Uansett, jeg blogger igjen...

Har tenkt på dette i det siste med å føle at en mislykkes ovenfor Gud. Det som har slått meg er at det eneste Gud venter av oss og av våre liv er at vi skal mislykkes. Han vet at i oss selv kan vi ikke lykkes. Kult huh?! Da er det ikke noe vi trenger å leve opp til, da trenger vi ikke å strebe for å være gode nok, for vi får det ikke til uansett! Men dette er ikke et tyngende budskap. Dette gjør oss ikke til mislykkede ubetydningsfulle skapninger.. Dette er budskapet om frihet! Gud forventer ikke at vi skal få alt til, Han ønsker bare å få lov til å få våre liv! Og når Den Hellige Ånd får permanent oppholdstillatelse i hjerte, så innebærer det at i vår svakhet, kan Han som er sterkest få lov til å skinne igjennom.

I verdens målestokk ville ikke et keramikk-kar med sprekker i ha noen særlig verdi og betydning, men i Guds rike er ting annerledes. Et kar som har sprekker etter livets knall og fall, i disse sprekkene kan lyset av Jesus som bor på innsiden få lov til å skinne gjennom hvis vi lar Han få flytte inn.

Så digg at vi slipper å strebe. Vi lever ikke lenger under loven, men under nåden!

Hvil i fred Elin..

For noen uker siden satt vi på cafe sammen.. Du smilte og du lo.
Du var så levende tilstede den kvelden, med fremtiden foran deg.
I går ble du frarøvet livet..
Så bunnløst trist og urettferdig.
Hvil i fred hjemme hos Gud, Elin.
Du var en solstråle og vi vil aldri glemme deg..

"I've had questions, without answers

I've known sorrow, i have known pain
but theres one thing, that i'll cling to
you are faithful, Jesus your true
when hope is lost, i'll call you saviour
when pain surrounds, i'll call you healer
when silence falls, you'll be the song within my heart
in the lone hour, of my sorrow
through the darkest night of my soul
you surround me, and sustain me
my defender, forever more....."



Hvil i fred..

Finnes de fattige?

Jeg har det litt travelt om dagen, så det har blitt litt labert på bloggefronten. Jeg har blitt tikket flere ganger, og får komme tilbake til det. Men før jeg løper på jobb må jeg bare få ned noen tanker om et sitat fra en konferanse i Mars Hill Church i Usa som virkelig har gjort inntrykk på meg.

"When you know someone that is poor, 2,000 verses in the Bible begin to make sense"

Tror det er så lett for oss å tenke at de finnes ikke her. Her er det sosialordninger som fanger de opp. I vårt land trenger ingen å ha det på den måten, slik som i Usa. Men jeg tror de finnes i byen vår også. De som er fattige, de som sliter, de som er uten håp, uten fremtid.. Men ser vi de? Våger vi å søke etter de? Og når vi finner de, våger vi å virkelig se de og holde blikket?....

Ordet kristendom

Det slo meg i dag at ordet "kristendom" er et utrolig dårlig ord. Gjenklangen som henger igjen etter en har sagt ordet, er jo "dom". Det er jo ikke det vi ønsker å formidle først.. Den engelske ordet "Christianity", får nå hvertfall formidlet at det er "Christ" som er i sentrum. Ordet burde i det minste formidle noe om nåde, kjærlighet, tilgivelse eller et eller annet. Ikke det at jeg har noen godt forslag til hva ordet burde vært istedet, fikk bare plutselig for meg at kristendom var et litt trist ord.. Kirken har kanskje vært god på å formidle akkurat dette også opp i gjennom - dom i det små og i det store.. Håper vi går inn i en tid med rause menigheter. Menigheter som er rause på sannhet, kjærlighet og nåde!

Middelmådige sandslott!

Som noen har påpekt så har min bloggeaktivitet vært heller laber i det siste, men skal prøve å ta meg litt sammen der...

Det jeg har tenkt litt på i det siste er dette med å bevege seg ut av comfortsonen når det kommer til å overgi sitt liv til Gud. Vi holder litt igjen. Tror ikke det har med at ikke vi stoler på Gud eller at vi tviler på at Han ikke vil oss vel, men heller det at vi ikke klarer å fatte at det Han har for oss er bedre enn det vi har for oss selv..

Noen ganger tror jeg vi blir som barn som sitter i en liten sandkasse langt uti ødemarka og lager sandslott og sølekaker. Gud kommer og sier "Hopp inn i bilen, så skal vi kjøre til et mye bedre sted". Vi vegrer oss veldig for det å sette oss inn i bilen, for det innebærer å gi opp sandslott-lagingen vår. Vi er ikke sikker på om vi har lyst til å ta denne kjøreturen. For vi vet ikke hva som venter oss. Vi vet ikke om det er verdt å gi opp hva vi holder på med. Det Gud vet som ikke vi vet er at vi skal ut til havet. Der finnes det endeløse strender med sand, frisk sjøluft og klart grønnblått vann. Der skal vi få lov til å lage store sandslott, og når vi blir leie av det kan vi hoppe ut i det herlige vannet.

Noen ganger tror jeg at vi går for middelmådig når vi kunne gått fått det maksimale, men det innebærer å legge seg i Guds hender og stole på at Han vil oss vel, selv om det drøyer litt!

"Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! Matt 7.11"

Trenger Gud vår bønn og tilbedelse?

Det er midt på natten og jeg skulle lagt meg for lengst, men etter nattvakter har jeg en tendens til å snu døgnet. Plutselig ser jeg ut av vinduet og ser det laver ned snø. Den første snøen jeg har sett i år. Jeg må bare ut en tur og virkelig kjenne denne første snøen.

Der midt på natten, kjenner jeg snøfnuggene treffe nesetippen. Det er en egen lyd ute når det snør, en god stille lyd. Og synet av snø som faller i det gyllengule lyse fra lyktestolper gjør verden til et nydelig sted, hvertfall for et øyeblikk.. Når jeg står der må jeg bare takke Gud, for det å være til...

Da slo det meg at jeg mange ganger har tenkt på hvorfor vi egentlig trenger be og prise Gud. Er det fordi Hans ego trenger det? Er det fordi Han trenger ære?

Jeg leste noe klokt her en dag, om at vi tilber Gud ikke så mye fordi han trenger det, men fordi vi gjør det. Uten bønn og tilbedelse vil ikke vår opplevelse og glede av Gud være ufullstendig.. En liten historie for å illustrere det:

"En gammel historie forteller om Gud som sier til Peter at han skal straffe en pastor som er helt oppslukt av golf. En søndag skulker han gudstjenesten og sniker seg av gårde til golfbanen. Den gamle presten feier rundt banen og slår den eneste under par-runden han noen gang har gjort,avrundet med sitt første hull i ett-slag i det attende og siste hullet. Peter kommer med følgende litt indignerte kommentar til Gud: "Jeg synes du sa at du skulle straffe ham." Gud sier da: "Jeg har allerede gjort det. Hvem kan han fortelle dette til?".

Jeg trenger å tilbe, for uten det kan jeg lett glemme at jeg har en stor Gud ved min side, og resultatet blir at jeg lever i frykt.
Jeg trenger å tilbe, så jeg ikke glemmer alt hva Gud har gjort for meg.
Jeg trenger å tilbe, så jeg ikke fanger meg selv inni mine egne problemer og får skylapper på for resten av verden!

Tenk for en gave å få lov til å kommunisere med den allereste høyeste Konge!! Digg:)

Ha et Gudmalt godt år!

Godt nyttår!!

Satt og tenkte på hva jeg ønsker skal være overskriften for det nye året. Jeg har et nyttårsforsett for det nye året og det er å leve saktere!Jeg har et ønske om å virkelig være tilstede i livet, ha god tid til å leve, og kjenne at jeg lever! Og når jeg tenkte på dette, slo det meg at jeg ønsker å leve maksimalt! Det var da det nye ordet datt ned i hodet på meg, ikke maksimalt, ikke minimalt, men Gudmalt!

Tror ikke ordet finnes i ordboken, men anse det herved som innført. Jeg ønsker at Gud skal male 2007 med Hans farger, legge Hans drømmer på våre hjerter. Jeg ønsker at 2007 skal være et Gudmalt år! Et sakte år, for da har man tid til å virkelig lytte, virkelig føle, virkelig være. Jeg går for et Gudmalt år, for da må det blir bra..

Begynner det nye året med en tekst fra sangen "Live" til Krystal Meyers

Another sinking sun

And I am filled with worry

With every morning comes

Uncharted territory

Am I too young and restless

To live the way the fearless do?

I think it’s time I start to...

Live

Unafraid of tomorrow

Live

Knowing You’re in control

Live

This life wasn’t made to waste away

I wanna live

Take my concerns and cares

Give me new revival

I may be breathin’ air

But You’re my soul survival

I wanna know the freedom

That can only come from You

I’m so tired of waiting

There’s no more time to lose

So give me strength to move

To live

Den beste avkastningen!

Jula har vært skjønn. Vært sammen med familien og truffet gamle venner og kjente!!! Tiden går så altfor fort. Har ikke rukket å treffe alle jeg skulle, fått lest alle bøkene jeg hadde med meg hjem, ryddet i musikken min, men hva gjør vel det. Snart kommer et nytt år med 365 dager inn på kontoen, som jeg står fritt til å disponere. Kult med nytt år, nye muligheter...

Er så glad for at Gud har innordnet det slik at vi får begynne på et nytt år med jevne mellomrom, at det ikke bare er et eneste langt år.. At vi i dag skulle ta fatt på dag ca nr. 732688 e.kr. Så godt at vi får lov til å begynne på et helt freshed, nytt år! Begynne på scratch og ta med oss de drømmer, forventninger, forsetter, mål og ønsker som vi vil! Ah:)

"Some people store up treasures on earth: cars, illicit relationships, money etc... and every day they wake, they move one day further from their treasure, one day closer to death.. But for people like Joe, who invested in people and their souls, people who wake every day one step closer to their treasure. One day closer to leaving this lobby and entering the main ballroom. Closer finally to being home in the place that was created for them!" (Fra boka a time to dance)

En tanke å ta med seg inn i det nye året. I disse tider hvor det er mye snakk om renteøkning, er det utrolig fantastisk at vi får lov til å samle skatter i himmelen. At vi får lov til å investere der hvor det er mest avkastning, i evigheten! Der det aldri kan komme et krakk, konkurs finnes ikke, heller ikke rentenedgang..

Do you hear what I hear:)

Å gå på vannet!

Leser en kul bok om dagen som heter "Hvis du vil gå på vannet, må du komme deg ut av båten". Den tar for seg den stormfulle natten hvor Peter få lov til å gå på vannet sammen med Jesus.

Det er mye som slår meg når jeg leser den boken. Har aldri helt tenkt over hvor mye det kostet Peter å gå på vannet. Når jeg tenker på hendelsen ser jeg for meg en båt i dagslys, vannet er uten en krusning, og det er bare for Peter å stege ut av båten og gå mot Jesus.. Men saken var annerledes. Det var midt på natten, det var kjempestorm, båten gikk til alle sider. Å stege ut av båten innbar en risiko for å få det ganske ukomfortabelt.

Jeg tror risikoen for å få det ukomfortabelt og uvant ofte er grunnen til at vi blir sittende i 'livsbåtene' våre. Det kan være med tanke på menighetsliv, på forhold, jobb, kall osv. Vi aner ikke hva som befinner seg på utsiden av båtkanten, så da er det like greit å bare bli værende på stedet hvil, og det øyeblikket går vi glipp av mange store eventyr!

Peter viser oss også noe annet veldig kult. Han sier "Herre, hvis det er deg, si at jeg skal komme til deg!". Han ber ikke om noe løfte om at det skal gå bra, han ber bare om muligheten. Sånn tror jeg det kan være med våre forhold Gud også. Hvis blir sittende på gjerdet og vente til vi får løfte om at det skal vellykkes i alt vi gjør, tror jeg vi kan bli sittende veldig lenge og gå glipp av kule opplevelser med Gud. Mange ganger må man bare begynne å gå, feste blikket på Jesus - og plutselig står en midt oppi en fantastisk vandring med Gud. Utpå nye ting og nye opplevelser man aldri har erfart før. Plutselig merker man at man går på vannet med Jesus!!

Hele verden!

Var på medarbeiderfest i Salem på torsdag. Det var utrolig bra. God mat, bra folk og god tale av Åge Åleskjær. Han snakket om at Jesus kom for å forsone HELE verden. Hele verden inkluderer de vi ikke liker, de vi synes ikke fortjener det, de vi tror ikke vil høre budskapet. Hele verden inkluderer alle de på utsiden av kirkebygget vårt.

Vi er så opptatt med å drive menighet, når det var meningen at vi skulle være menighet! Vi skal komme til vårt menighetshus og få inspirasjon og giv til å gå ut på utsiden. Være med folk. Spre det gode budskap om gleden. Vi var ikke ment å lukke oss inne i bygget vårt. Tror vi bruker så mye energi og tid på å drive menigheten. Mener ikke at det ikke er viktig. Men tror det er lurt å fokusere på å legge oss i Guds hender, la Han drive, så vi kan være. Da tror jeg det vil bli frigjort tid som vi kan bruke på HELE verden.

Det samme gjelder desember. Denne måneden har en tendens til å forsvinne i gavekjøping, juleforberedelser og eksamen. I det man endelig er i havn og kan senke skuldrene er måneden over. Er så trist om det bare blir et jag. Måneden som er et genialt utgangspunkt for å kjenne på gleden, på forventningen og på det evige Håpet.

” Hallelujah, the King is here, given for all men. For today the Holy Son of God, is born in Bethlehem.”

Takk Gud for taxi-sjåfører!

Jeg fikk meg en sånn utrolig god oppmuntring i går på å være god mot andre og at det koster så lite.

Jeg skulle til Oslo med toget og skulle ta en buss som hadde 20 minutters overgang i byen. Problemet var at denne bussen aldri kom, og når det var 17 minutter til toget mitt skulle gå, stod jeg fortsatt kald og forblåst på bussholdeplassen, og begynte å ane at tiden var knapp og dette kanskje ikke kom til å gå.

Jeg tar en telefon til taxi'en og spør om de kan gi meg en taxi med en gang, men får til svar at de har tre kvarters ventetid. (når skjedde det at de begynte å få så lang ventetid på en vanlig hverdag i kristiansand....) Uansett- smådesperat ringer jeg det andre taxiselskapet og spør om de kan gi meg en taxi så fort som mulig, og til alt hell og lykke har de en taxi like ved meg. Den kommer når det er 12 minutter til toget mitt skal gå!

Og det var her den gode opplevelsen begynte. Taxisjåføren er bare så koselig og forståelsesfull. Han sier han skal gjøre alt for å hjelpe meg å rekke toget, men turen kom til å bli ubehagelig.. Han kom ikke til å bremse ned ved humper og det kunne hende han tok noen spanske noen, men da ble de på hans kappe.. Jeg kan bekrefte at turen ble humpete, men vi rakk det med 2 minutters margin.

Utrolig lettet og glad over å ha rukket det, tenkte jeg at jeg skulle tipse han godt og la godt på. Men da sier han at vi heller skriver av på prisen. Han synes det var så hyggelig å kunne hjelpe meg å rekke toget, og ville jeg heller skulle ha de pengene til hygge i Oslo.

Jeg ble så inspirert og glad, at jeg fikk bare lyst til å finne noen andre mennesker å gi de pengene til! Det skal så lite til for å glede noen. Det skal bare et lite smil til, noen utstrakte hender, noen gode ord. Så lite til for å gjøre noens dag bedre!

Takk Gud for taxisjåfører!

Døm derfor ikke før tiden..

"Døm derfor ikke før tiden, før Herren kommer. Han skal få fram i lyset det som er skjult i mørket, og avsløre hjertets tanker. Da skal Gud gi enhver den ros han har fortjent...." 1 kor 4.4

Det er så lett å bare lese først del av verset og nærmest bli fylt av frykt. Alt skal frem i lyset som er skjult i mørket, og tenke at der ligger alle mine dumme synder, både de jeg er klar over og ikke, og alt skal frem i dagslyset.. Og så glemmer vi å lese videre... Der kommer nemlig ikke - så kommer Gud med sin kraftige dom, eller vi blir avvist eller bortvist.. Nei, der står det at Gud skal gi enhver den ros han har fortjent... Ros, ikke ris... I mørket ligger der også skjult mange gode elementer. Gud har lyst til å gi oss ros.

Vi har med en glad Gud å gjøre:) La oss ikke glemme det.. I en fryktens verden, la oss ikke glemme latteren.

Hvor blir kullsyra av??

Bloggen min er litt i hvilemodus, men jeg kommer sikkert tilbake etterhvert (ja, jeg sitter i glasshus og kaster oppdateringsstein Patrick;))...

I mellomtiden fortsetter jeg å fundere på det jeg har lurt på lenge nå.

Hvorfor blir det mye mindre kullsyre i brusen min umiddelbart etter at jeg har puttet en isbit oppi den? Det skjer ikke etter at isbiten har smeltet, men med en gang etter at jeg har puttet den oppi.......

Har fått mange kreative svar, men ingen som virkelig gir meg et fullgodt svar, bare vage teorier. Om noen har svaret, kan jeg kanskje finne en måte å reverse det - for det kunne vært så bra med både kald og kullsyrete brus, ikke enten eller.

Noen som vet hva som skjer med kullsyra?

Grenseløst...

"Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer" Mark 12.33

Til søndag er det tv-aksjonen med inntekt for leger uten grenser, og jeg kjenner at promoteringen for tvaksjonen gjør noe med meg. Å se så stor nød og smerte stikker inderlig i hjerte, å se det motet og oppofringen til de som jobber i organisajonen rører meg.. Og noe av det som rører meg spesielt er at organisasjonen er humanitær.. At ikke det nødvendigvis er mennesker drevet av kristne motiver som gjør dette arbeidet, men at det bor noe godt i alle mennesker som her blir levd ut.. Og det blir til ettertanke og til oppvåking - hva vi som kristne er kalt til. Vi som er blitt mye tilgitt, vi som har møtt opphavet til all kjærlighet. Vi er kalt til å elske mennesker, slik at "a nobody kan bli a somebody", så de i endeløs håpløshet kan ane et håp. Å gi mat til de som sulter, trøste dem som gråter.

Jeg tror det er på tide med en selvgranskning i menighetene på hvorfor vi ønsker å nå ut til mennesker. Hva driver oss. Er det fordi vi ønsker flere på medlemsstatestikken vår eller er det fordi vi har sett og erfart Guds enorme kjærlighet og virkelig ønsker at alle skal ta del i den?. Vi har mulighet til å bringe noe av himmelen til jorden. Ved å stille oss til disposisjon kan Guds lys få skinne inn i en mørk verden. Ettersom Han har gjort seg avhengig av oss, trenger Han oss til å være lykter, sånn at Han kan få være lyset som brenner i oss.

Å være vitner er ikke noe vi sier med ord, det er noe vi er. Jeg har sånn en drøm om at menighetene kan bli mer utadrettet. At vi kan bli kjent for våre utstrakte hender. At det kan bli stedet hvor mennesker i nød tør å gå, fordi de vet at der er det håp å finne. Et sted hvor behov blir dekket.

Leger uten grenser... Kristne uten grenser.. Nåde, omsorg og håp uten grenser. La oss hviske ut noen grenser.

Å sykle tandem med Gud

For noen uker siden var jeg på jentetur til Skagen. Hadde en utrolig flott helg med gode venner og gode opplevelser. Deriblant fikk jeg muligheten til å prøve å sykle på tandemsykkel. Jeg tror jeg lo så jeg gråt. Jeg hadde forestillinger om at det er lett å sykle på tandem, men man trenger en innkjøringsfase for å få det til. Man må virkelig samarbeide for å få det til å gå glatt.

Og i dag slo det meg at det å være kristen er på en måte å sykle tandemsykkel sammen med Gud. Skal man sykle tandem er det viktig at begge to kommer seg oppå sykkelen samtidig og begynner å tråkke på likt, ellers er det lett for den ene å falle av. Slik tror jeg ofte det blir litt med meg og Gud også. Jeg har kanskje en tendens til å hoppe fort oppå sykkelen og begynne å sykle, uten å passe på at jeg har Gud med meg. Gud er ikke slik, Han er alltid gentle og begynner ikke å sykle før Han har meg med. Han putter meg ikke bare oppå sykkelen og sykler i vei. Han gir meg muligheten til å gå på hvis jeg vil. Vil jeg heller gjøre mine ting, har Han gitt meg den frie vilje til å gjøre det også, selv om det ikke alltid gagner.

Det andre som slo meg er styringen. På en tandemsykkel er det den som sitter foran som har styringen. Den som sitter bak, holder bare i et fastlåst styre - og har sådann en lettere jobb. Men det kan være skummelt å sitte bak også, en er litt overlatt i den andres hender. Den foran har bremsen, kan svinge og ser tydligere veien som ligger foran. Men da slo det meg - lar vi Gud sitte foran på sykkelen og ta styringen, eller er det vi som setter oss foran, sykler i vei og bestemmer veien.

Tror man har så mye å vinne på å la Gud få lov til å sitte foran. La Han som kan se lengre frem på veien enn oss, som forstår veien og landskapet bedre, få lov til å styre. La Han få lov til å bestemme tempoet ved å kunne holde på bremsen. Og sitter en bak, har en muligheten til å slippe hendene og bare sitte der og 'slappe' av! Hvile trygt i Guds hender.

Det er mye bedre å sykle tandem med Gud enn å sykle på vanlig sykkel og Han på sykkelen ved siden av. Når en sitter på tandem er det mye lettere å snakke sammen, for en har ikke den fysiske avstanden. Når en sitter på tandem kan ikke den ene sykle fra den andre! Kult!

Så i dag steger jeg ned fra sykkel, går ett skritt bak, klatrer opp på sete der og lar Gud få ta førsteplassen! Han skal få ta styringen! Og så hviler jeg i det at jeg kan slippe hendene og bare hvile på sykkelen. For Han er sterk nok til å sykle for oss begge, når jeg trenger en liten pause!

Veiarbeid på nattestid...

Har alltid fått høre at man ringer ikke til folk etter kl 22 om kvelden. Og man skal ikke bråke med gressklippere, snekring osv på søndager. Men er det virkelig ikke noe som regulerer veiarbeidsbråk på nattestid? Det er jo en uting å holde på borre i veien, legge ny asfalt omtrent rett utenfor mitt vindu kl 2 om natten... Og for ikke å snakke om å rygge med lastebiler som har pipete ryggealarm.

Det er greit nok at de legger ny asfalt og holder på med veien der det er store traffikerte veier på dagtid, og som ligger typisk litt utenfor vanlige boligstrøk, men å bråke sånn midt i et boligfelt midt på natt til arbeidsdag er vel litt unødvendig vel..

Rart det med lyder på nattestid. Akkurat nå som jeg egentlig prøver å sove føles det som om å lydene blir forsterket. Andre ganger føles det som om noen skrur av volumet på verden. Noen ganger har jeg vært ute og ruslet på nattestid. Jeg ser ikke et menneske, hører ikke en lyd. Himmelen har et gult skjær i det mørke, og luften kjennes fuktig. For et lite øyeblikk kjennes det ut som en kosmisk tomhet. Som om det bare er et menneske igjen på jorden. At alt ligger øde og sovende. Hører ikke en bil, hører ikke en dyrelyd. Da blir stillheten ekstra stille.

Hvor vondt lyder gjør når en har influensa og høy feber.
Hvor vond stillheten er når en føler seg ensom.
Så deilig det er å høre lydene av andre mennesker, når en har vært alene lenge.
Så godt med stillhet, når en har vært sammen med mange mennesker over lang tid.

Så begynner jeg innlegget med frustrasjon over alt bråket på utsiden, og ender opp med å egentlig bli takknemlig over at jeg kan høre. At jeg kan skille mellom stillhet og bråk. At ørene mine kan oppfatte stemmen til de jeg er glad i. At jeg kan høre god musikk, fuglekvitring, bølgeskvulp, barnelatter og kraftig regnevær. Rart det, hvordan det å få ting ned på papiret endrer perspektiv! Takk Gud for hørselen!

(Men er det virkelig lov å lage sånn veibråk midt på natten................?)

Å bytte ut kristenlivet med hverdagslivet

Noen ganger blir en slått av en kristen-kjedsomhet. Noen ganger blir jeg litt lei av kristenlivet. Lei av ordet evangelisering, diskusjoner om dåp, frelse, synd, homofili osv. Når det skjer slår det meg at jeg må stoppe opp, krabbe opp på Guds fang og bare være.

Når vi blir lei av kristenlivet, så tror jeg noen ganger at det kan være et tegn på at en er ute å handler i egen gjerning, eller at en gjør mer enn det var meningen at en skulle gjøre på det tidspunktet.

Er så takknemlig for at vi ikke trenger å prestere. At Gud ikke krever av meg at jeg skal be på bestemte tider hver dag, at jeg skal utføre bestemte ritualer - for å være glad i meg. Men at Han sitt høyeste ønske er å være en del av hverdagen, at Han skal være en del av mitt hverdagsliv. Og at jeg på en måte kan legge bort ordet "kristenlivet" og ta frem hverdagslivet hvor Jesus bor inni meg. At jeg kan gå en tur i skogen, så er det til Guds ære da han bor i hjertet mitt! Han blir med meg ut i skogen. At jeg kan ta en telefon til en venninne, så er Han med der også. Kan komme med små drypp av visdom som jeg kan dele med venninnen min. Og at jeg fritt kan gjøre entre foran Hans trone. At uansett hvor jeg er, hva klokka er, hva jeg har på meg, hvordan jeg gjør det - så kan jeg be til Han! Og så vil Han høre.

Så enkel teologi, men allikevel sannhet! En enkel og nærværende Gud.
Stor nok til å frelse, liten nok til å bo i hjertet mitt.
Streng nok til å reagere på synd, nådig nok til å dekke over synden!

Så merker jeg igjen at jeg er takknemlig over å kjenne Jesus. Takknemlig over at jeg får lov til å kalle meg kristen! Takknemlig for at jeg skal få lov til å ha dager hvor jeg bare er - og så er Jesus sammen med meg der! Kult!

Steinene i livet

Etter et langt fravær fra bloggen er jeg tilbake. Får liksom ikke helt bestemt meg om jeg skal fortsette å skrive eller legge bloggingen på hylla, så jeg fortsetter litt til:)

Har tenkt mye på i det siste hva mennesker gjør med problemene de møter på i livet. Jeg tenker at man kan sammenligne det med steiner i veien. Veien man går på er ikke alltid jevn og det ligger hindringer i veien i form av stein. Hva en gjør med de steinene er avgjørende. Noen putter problemene oppi sekken og bærer dem med seg videre. Enten i den formen de er eller i form av bitterhet over at de møtte på der problemet i utgangspunktet.. Etterhvert blir det en svært tung sekk en har på ryggen og en blir hemmet i livsutfoldelsen. En med tung sekk på ryggen klarer ikke å danse med livet.. En kan også velge å legge steinene under seg, stille seg opp på dem og bildelig komme nærmere himmelen! Å bruke steinene for å komme nærmere Gud!

Så kult at Gud er en personlig Gud som faktisk har interesse i hverdagslivet vårt. Vi trenger ikke å be noen nedskrevne allerede bestemte fraser, vi kan komme som vi er innfor Guds trone og legge frem våre behov, på den måten vi vil, med de ordene som er naturlige for oss. Og så lover Gud å lytte, lover å svare. Og Gud stopper ikke der, Han vil ikke bare møte oss der vi er og gi oss det vi trenger -Han har lyst til å gi oss i overflod, så vårt beger flyter over!

"Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning." 2 kor.8.9