Å sykle tandem med Gud

For noen uker siden var jeg på jentetur til Skagen. Hadde en utrolig flott helg med gode venner og gode opplevelser. Deriblant fikk jeg muligheten til å prøve å sykle på tandemsykkel. Jeg tror jeg lo så jeg gråt. Jeg hadde forestillinger om at det er lett å sykle på tandem, men man trenger en innkjøringsfase for å få det til. Man må virkelig samarbeide for å få det til å gå glatt.

Og i dag slo det meg at det å være kristen er på en måte å sykle tandemsykkel sammen med Gud. Skal man sykle tandem er det viktig at begge to kommer seg oppå sykkelen samtidig og begynner å tråkke på likt, ellers er det lett for den ene å falle av. Slik tror jeg ofte det blir litt med meg og Gud også. Jeg har kanskje en tendens til å hoppe fort oppå sykkelen og begynne å sykle, uten å passe på at jeg har Gud med meg. Gud er ikke slik, Han er alltid gentle og begynner ikke å sykle før Han har meg med. Han putter meg ikke bare oppå sykkelen og sykler i vei. Han gir meg muligheten til å gå på hvis jeg vil. Vil jeg heller gjøre mine ting, har Han gitt meg den frie vilje til å gjøre det også, selv om det ikke alltid gagner.

Det andre som slo meg er styringen. På en tandemsykkel er det den som sitter foran som har styringen. Den som sitter bak, holder bare i et fastlåst styre - og har sådann en lettere jobb. Men det kan være skummelt å sitte bak også, en er litt overlatt i den andres hender. Den foran har bremsen, kan svinge og ser tydligere veien som ligger foran. Men da slo det meg - lar vi Gud sitte foran på sykkelen og ta styringen, eller er det vi som setter oss foran, sykler i vei og bestemmer veien.

Tror man har så mye å vinne på å la Gud få lov til å sitte foran. La Han som kan se lengre frem på veien enn oss, som forstår veien og landskapet bedre, få lov til å styre. La Han få lov til å bestemme tempoet ved å kunne holde på bremsen. Og sitter en bak, har en muligheten til å slippe hendene og bare sitte der og 'slappe' av! Hvile trygt i Guds hender.

Det er mye bedre å sykle tandem med Gud enn å sykle på vanlig sykkel og Han på sykkelen ved siden av. Når en sitter på tandem er det mye lettere å snakke sammen, for en har ikke den fysiske avstanden. Når en sitter på tandem kan ikke den ene sykle fra den andre! Kult!

Så i dag steger jeg ned fra sykkel, går ett skritt bak, klatrer opp på sete der og lar Gud få ta førsteplassen! Han skal få ta styringen! Og så hviler jeg i det at jeg kan slippe hendene og bare hvile på sykkelen. For Han er sterk nok til å sykle for oss begge, når jeg trenger en liten pause!