Å sykle tandem med Gud

For noen uker siden var jeg på jentetur til Skagen. Hadde en utrolig flott helg med gode venner og gode opplevelser. Deriblant fikk jeg muligheten til å prøve å sykle på tandemsykkel. Jeg tror jeg lo så jeg gråt. Jeg hadde forestillinger om at det er lett å sykle på tandem, men man trenger en innkjøringsfase for å få det til. Man må virkelig samarbeide for å få det til å gå glatt.

Og i dag slo det meg at det å være kristen er på en måte å sykle tandemsykkel sammen med Gud. Skal man sykle tandem er det viktig at begge to kommer seg oppå sykkelen samtidig og begynner å tråkke på likt, ellers er det lett for den ene å falle av. Slik tror jeg ofte det blir litt med meg og Gud også. Jeg har kanskje en tendens til å hoppe fort oppå sykkelen og begynne å sykle, uten å passe på at jeg har Gud med meg. Gud er ikke slik, Han er alltid gentle og begynner ikke å sykle før Han har meg med. Han putter meg ikke bare oppå sykkelen og sykler i vei. Han gir meg muligheten til å gå på hvis jeg vil. Vil jeg heller gjøre mine ting, har Han gitt meg den frie vilje til å gjøre det også, selv om det ikke alltid gagner.

Det andre som slo meg er styringen. På en tandemsykkel er det den som sitter foran som har styringen. Den som sitter bak, holder bare i et fastlåst styre - og har sådann en lettere jobb. Men det kan være skummelt å sitte bak også, en er litt overlatt i den andres hender. Den foran har bremsen, kan svinge og ser tydligere veien som ligger foran. Men da slo det meg - lar vi Gud sitte foran på sykkelen og ta styringen, eller er det vi som setter oss foran, sykler i vei og bestemmer veien.

Tror man har så mye å vinne på å la Gud få lov til å sitte foran. La Han som kan se lengre frem på veien enn oss, som forstår veien og landskapet bedre, få lov til å styre. La Han få lov til å bestemme tempoet ved å kunne holde på bremsen. Og sitter en bak, har en muligheten til å slippe hendene og bare sitte der og 'slappe' av! Hvile trygt i Guds hender.

Det er mye bedre å sykle tandem med Gud enn å sykle på vanlig sykkel og Han på sykkelen ved siden av. Når en sitter på tandem er det mye lettere å snakke sammen, for en har ikke den fysiske avstanden. Når en sitter på tandem kan ikke den ene sykle fra den andre! Kult!

Så i dag steger jeg ned fra sykkel, går ett skritt bak, klatrer opp på sete der og lar Gud få ta førsteplassen! Han skal få ta styringen! Og så hviler jeg i det at jeg kan slippe hendene og bare hvile på sykkelen. For Han er sterk nok til å sykle for oss begge, når jeg trenger en liten pause!

Veiarbeid på nattestid...

Har alltid fått høre at man ringer ikke til folk etter kl 22 om kvelden. Og man skal ikke bråke med gressklippere, snekring osv på søndager. Men er det virkelig ikke noe som regulerer veiarbeidsbråk på nattestid? Det er jo en uting å holde på borre i veien, legge ny asfalt omtrent rett utenfor mitt vindu kl 2 om natten... Og for ikke å snakke om å rygge med lastebiler som har pipete ryggealarm.

Det er greit nok at de legger ny asfalt og holder på med veien der det er store traffikerte veier på dagtid, og som ligger typisk litt utenfor vanlige boligstrøk, men å bråke sånn midt i et boligfelt midt på natt til arbeidsdag er vel litt unødvendig vel..

Rart det med lyder på nattestid. Akkurat nå som jeg egentlig prøver å sove føles det som om å lydene blir forsterket. Andre ganger føles det som om noen skrur av volumet på verden. Noen ganger har jeg vært ute og ruslet på nattestid. Jeg ser ikke et menneske, hører ikke en lyd. Himmelen har et gult skjær i det mørke, og luften kjennes fuktig. For et lite øyeblikk kjennes det ut som en kosmisk tomhet. Som om det bare er et menneske igjen på jorden. At alt ligger øde og sovende. Hører ikke en bil, hører ikke en dyrelyd. Da blir stillheten ekstra stille.

Hvor vondt lyder gjør når en har influensa og høy feber.
Hvor vond stillheten er når en føler seg ensom.
Så deilig det er å høre lydene av andre mennesker, når en har vært alene lenge.
Så godt med stillhet, når en har vært sammen med mange mennesker over lang tid.

Så begynner jeg innlegget med frustrasjon over alt bråket på utsiden, og ender opp med å egentlig bli takknemlig over at jeg kan høre. At jeg kan skille mellom stillhet og bråk. At ørene mine kan oppfatte stemmen til de jeg er glad i. At jeg kan høre god musikk, fuglekvitring, bølgeskvulp, barnelatter og kraftig regnevær. Rart det, hvordan det å få ting ned på papiret endrer perspektiv! Takk Gud for hørselen!

(Men er det virkelig lov å lage sånn veibråk midt på natten................?)

Å bytte ut kristenlivet med hverdagslivet

Noen ganger blir en slått av en kristen-kjedsomhet. Noen ganger blir jeg litt lei av kristenlivet. Lei av ordet evangelisering, diskusjoner om dåp, frelse, synd, homofili osv. Når det skjer slår det meg at jeg må stoppe opp, krabbe opp på Guds fang og bare være.

Når vi blir lei av kristenlivet, så tror jeg noen ganger at det kan være et tegn på at en er ute å handler i egen gjerning, eller at en gjør mer enn det var meningen at en skulle gjøre på det tidspunktet.

Er så takknemlig for at vi ikke trenger å prestere. At Gud ikke krever av meg at jeg skal be på bestemte tider hver dag, at jeg skal utføre bestemte ritualer - for å være glad i meg. Men at Han sitt høyeste ønske er å være en del av hverdagen, at Han skal være en del av mitt hverdagsliv. Og at jeg på en måte kan legge bort ordet "kristenlivet" og ta frem hverdagslivet hvor Jesus bor inni meg. At jeg kan gå en tur i skogen, så er det til Guds ære da han bor i hjertet mitt! Han blir med meg ut i skogen. At jeg kan ta en telefon til en venninne, så er Han med der også. Kan komme med små drypp av visdom som jeg kan dele med venninnen min. Og at jeg fritt kan gjøre entre foran Hans trone. At uansett hvor jeg er, hva klokka er, hva jeg har på meg, hvordan jeg gjør det - så kan jeg be til Han! Og så vil Han høre.

Så enkel teologi, men allikevel sannhet! En enkel og nærværende Gud.
Stor nok til å frelse, liten nok til å bo i hjertet mitt.
Streng nok til å reagere på synd, nådig nok til å dekke over synden!

Så merker jeg igjen at jeg er takknemlig over å kjenne Jesus. Takknemlig over at jeg får lov til å kalle meg kristen! Takknemlig for at jeg skal få lov til å ha dager hvor jeg bare er - og så er Jesus sammen med meg der! Kult!