Veiet og funnet for lett

Synes dette er en fantastisk illustrasjon. En genial måte å veie seg på. Tror veieregelen sier noe om at det er lov til å trekke fra vektens egenvekt også!

Egentlig en litt artig illustrasjon på hvordan Gud veier syndene våre. At Guds måte ofte er stikk i strid med verdens måte å gjøre det på!! Fryder meg over tanken på at mange av de som verden veier og finner for tunge, og av den grunn skivser ut, vil i Guds rike blir veiet på en annen måte!! De første skal bli de siste, og de siste skal bli de første!

Til deg menneske uten uttrykk

You sit there in your chair.
Not a word is spoken, you don't answer or give respons to my questions..
Where are you now beautiful woman?
What goes on in your world? How's the landscape of your thoughts?
Are people nice there?
Do you hear the tones of a happy song or is it a sad song playing on the inside?

How old do you feel now beautiful woman? Are you a little child in your mind?
A child who's world is dependent on your parents or grandparents? Or are you a teenager with feelings that goes high and low, up and down?

Do you ever visit the world outside beautiful woman? Do you know what's going on out here? Are you afraid? Are you happy in your world? I hope you are...

I look at you. Your old face painted with wrinkles. Between them the history of your life is written.. Your soft hands tell me that you have been a loving mother, but you've worked hard. I can see that on your hands... You've lived a long life beautiful woman, hopefully a happy one. And I hope you are happy in your world.. I wish you would come out of your shell and visit us sometimes.

You can't express who you are and who you've been, but I will try my best to respect you for who you've been, and respect your integrity! I know that you are there on the inside somewhere....

I can't get through to you through words, but can you feel my touch? When I put my arm around you as I follow you to bed, can you feel that you're loved? When you seem afraid and I take your hand, can you feel that you are not alone. Do I manage to make it a bit less frightening?

Can you feel it as I let my hand touch your cheek before you fall asleep?
Do you know that we love you beautiful woman? Do you know that we care? I hope we manage to get through to you, not by nice words, but by a gentle touch, by just being there....

I hope you're happy in your world..

---------
Treffer mange mennesker med alzheimer i jobben min, og det slår meg at disse er virkelig noen av Gud's minste. De som ingen andre orker å ha så mye med å gjøre. De som sliter andre ut, fordi livet er blitt litt slitent i kantene. De som ikke lengre vet helt opp/ned på seg selv. Å som disse trenger å bli elsket, sett og verdsatt. Husket for dem de var, elsket for den de er..

Har mange ganger tenkt på at det på en måte er en litt snodig avslutning på livet. Hadde jeg bestemt skulle det nok ikke vært slik at menneskers identitet blir spist opp av demens i livets siste fase. Men nå er det ikke jeg som bestemmer, men jeg kan nå hvertfall være med på å gjøre noe for disse - Jesu' minste.

Gi oss i dag vårt daglige brød...

Jeg er så glad for at Gud's nåde er ny hver dag.. At Han gir oss akkurat passe nok, at vi får så mye nåde som vi trenger. At vi kan med frimodighet be "Fader Vår" og be om daglig brød.. Ikke brød for en uke, for en mnd osv, men daglig brød. Fersk brød.

Tenk om det hadde vært slik at vi et eller annet tidspunkt i livet måtte kommet foran Guds trone og bedt om nåde for resten av livet. Hvordan i all verden skulle vi vite hvor mye nåde vi trengte. Kunne ende opp med å be for lite, slik at vi på slutten av livet ikke hadde nåde nok til å komme hjem. Og tenkt på alt vi ikke legger merke til, ord som sårer andre, handler vi gjør eller ikke gjør, som får konsekvenser for andres liv, som Gud ser i nåde til og ordner opp i.

Nei, jeg er sjeleglad for det daglige brød. At jeg ikke trenger å 'hamstre' nåde, men at den er ny hver morgen!

Nese gis bort

Til vanlig er jeg glad i nesa mi. Den funker alldeles utmerket, og jeg er takknemlig for dens funksjoner. Er digg å kunne lukte og det er så mange lukter jeg setter pris på.. Som f.eks lukten av regn en sommerdag, kaffi, jordbær, nyvasket sengetøy, babyer, julemiddag, grantre, liljekonvaler, sjøen osv...

Men i dag kunne du fått om du ville hatt den... I dag har den ingen nytteverdi i det hele tatt.. Er blitt snydens forkjølet. Det eneste nesa mi har fått utrettet i dag er å renne som en foss, stikker, prikker, kiler (eller tjiller som en kompis ville sagt).. Jeg føler jeg må nyse hele tiden. Ikke klarer jeg å uttale m'er og n'er (så pasientene som har ører som ikke helt gjør jobben sin, forstår ikke hva jeg prøver å formidle... Så jeg tror rett og slett jeg må permitere den på ubestemt tid..

Atsjoooo....

Whole again

Daddy, daddy do you miss me
The way I crawled upon your knee
Those childish games of hide and seek
Seem a million miles away
Am I lost in some illusion
Am I what you'd thought I'd be
Now it seems I find myself in need to be forgiven
Is there still room upon that knee?

If I give my life, if I lay it down
Can you turn this life around?
Can I be made clean by this offering of my soul
Can I be made whole again?
Have I labored all for nothing
Tryin' to make it on my own
Fear to reach out for the hand of one who understands me say
I'd rather be here all alone
It's all my fault
I sit and wallow in seclusion
As if I had no hope at all, I guess
Truth becomes You I have seen it all in motion, that
Pride comes before a fall

Can I offer up this simple prayer
Pray it finds a simple ear
A scratch in your infinite time
Not withstanding my fallings not withstanding my crimes

Synes Jennifer Knapp sier så mye bra og så viktig i denne sangen. Jeg er ikke der i livet akkurat nå hvor jeg føler alt er et mess og jeg trenger hjelp til å pusle bitene, men allikevel er det mye i sangen som taler til meg. I det å vegre seg for å strekke ut en hånd til Han som faktisk forstår, og i stedet velge å være alene med egne tanker og krefter. Det er så lett å i første rekke ha lyst til å fikse ting selv, i stedet for å gå direkte til mesteren. Og det trenger ikke å være bare i de store tingene, men det er så lett å utlukke Gud fra både store, som smått - og først gå til Han om det er virkelig KRISE eller for å takke for de tingene som virkelig klaffet. Men jeg vil ha Gud med i det trivielle, det hverfagslige. Ikke bare rådføre meg i de store tingene, i de store krisene eller juble over de store seierene. Jeg vil ha Gud med i de små opp og nedturene også. Og i perioder går det veldig bra, men så 'glemmer' jeg det litt igjen. Og jeg vet jo egentlig så veldig godt at ting blir så mange ganger bedre når Gud får lov til å delta - når en 'surrender', gir alt til Gud og lar Han få lov til å være med. Har bare sett det på dager hvor jeg begynner dagen med å gi den til Gud og la Han få lov til å styre - da er det ofte at jeg tar meg i å se tilbake på en dag hvor jeg så Gud signatur her og der. Så den påminnelsen var god å få med seg i dag, det å huske på å krabbe opp på Guds fang!

Nåde, nå-de.

Har gått i dag og tenkt på hvilke fantastisk gave nåden er, og plutselig slo det meg ordet dobbelhet. Det er en gave vi har fått, samtidig signaliserer ordet nåde noe annet: NÅ-DE!
En skjult oppfordring i ordet om å gå ut og nå mennesker!

Det er blitt så klart for meg i det siste viktigheten av at kristne lever ærlige liv, at det ikke blir noe påtatt. At vi våger å vise oss uten masker. Det verden trenger er ikke å se kristne som mester alt, verden trenger å se kristne mennesker som er menneskelige, men som takler motgang med Guds hjelp!

Synes det står så fint i bloggen til en bekjent - "Live in a way that makes God the only explanation"..

Tror jeg går og smaker litt videre på ordet 'nåde'!

Det som før var...

I dag sitter jeg og tenker på ting jeg ikke har sett på lenge.....

* Blå blodgiversekker.. Alle hadde en sekk fra blodbanken - da de enten hadde foreldre eller slekt som ga blod, og om ikke så fikk en overtalt dem til å gjøre det - med det siktemål å få en slik blå sekk..

* Små plastflasker med rød kort, slike som de fleste hadde med seg på skolen og overalt enten med saft, vann i eller annet.. De har jeg ikke sett på lenge.

* Buggpapir, og Bugg i seg selv... Smaken gikk ut irriterende fort, men de hadde sin sjarm.

* Hvor ble salte ufo av? Så alltid ufopapir på kinoen. Kanskje det bare var en ting der jeg bodde, men salte ufo og kino hørte sammen.

* Bankebrett, også nevnt i Erlend Lo's roman "Naiv super" - disse plastlekene med plastspiker som en skulle slå igjennom på den andre siden med en plasthammer.

* Sølvpilen-blader

* Jojo'er - når var forrige jojoår, og når kommer neste?

Det er mye jeg savner som før var, men så innser jeg det at det er kommet mye til som ikke var, når før var...

Love after love

The time will come
when, with elation,
you will greet yourself arriving
at your own door, in your own mirror,
and each will smile at the other's welcome,

and say, sit here. Eat.
You will love again the stranger who was your self.
Give wine. Give bread. Give back your heart
to itself, to the stranger who has loved you

all your life, whom you ignored
for another, who knows you by heart.
Take down the love letters from the bookshelf,

the photographs, the desperate notes,
peel your own image from the mirror.
Sit. Feast on your life.
-Derek Walcott


Jeg vokste opp på et sted hvor tiden gikk litt sakte og hvor skyggene av svovelpredikantene fortsatt sveipte over stedet, og pietismens ånd enda ikke var helt død, hvor janteloven fortsatt stod svakt skrevet. Jeg brukte noen år på å hviske bort minnene/holdningene om at så mye er synd, og du skal ikke nyte. Du skal ikke ha det så godt. Det tok litt tid å definere ting på nytt og forme sitt eget ståsted. Å skille ut hva en vil velge å ta med seg, og hva en vil begrave med fortiden.

Det er en befrielse å kunne leve "Smake og se at Herren er god". Å leve i en verden hvor det er lov å være kristen og smile - på en gang.. Både/og, ikke enten/eller.

Jeg lar diktet over tale for seg selv, synes det var så vakkert. Om å finne igjen seg selv, og med glede ta bolig i selvet og være tilfreds!

Smak og se at Herren er god.....