I disse svineinfluensatider har jeg blitt påminnet om en del ting som gjør at jeg har fått lyst å blogge igjen.. Det slår meg hvor liten tro jeg har. Tidevis tror jeg mer på avisoverskrifter enn jeg tror på Gud. Avisene vil ha meg til å bli redd for å få svineinfluensa, være redd for å dø etc.. Og et lite øyeblikk lar jeg meg rive med av panikken. Jeg blir nesten lamslått av frykt for å få denne sykdommen og være en av de det går galt med.. Jeg leser alt jeg kommer over av nyheter om dette nye viruset. Jeg blir ekstra nøye med å sprite hender og ikke la folk hoste på meg.. Men så slår det meg.. Hvorfor er jeg så redd? Selvfølgelig har man lyst til å leve, og leve lenge, men jeg trenger da ikke å være redd for å dø... Å dø er jo bare å bli skilt fra kroppen og bli forent med Jesus. Uansett om jeg lever eller om jeg dør så er jeg i Herrens hender. Jeg tar opp bibelen og leser salme 91.. Ordene roer meg, gir meg nytt mot, ny styrke og ny glede.. Og skjønner det at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare!
Min tilflukt og borg,
min Gud som jeg setter min lit til!»
Ja, han berger deg fra jegerens snare,
fra pest som legger øde.
Han dekker deg med sine fjær,
under hans vinger finner du ly.
Hans trofasthet er skjold og vern.
Du skal ikke frykte for nattens redsler,
for pilene som flyr om dagen,
for pest som sniker seg fram i mørket,
for sott som herjer ved middagstid.
Om tusen faller ved din side,
ti tusen ved din høyre hånd,
så skal ikke ulykken nå deg.
