Room to become

Går forbi deg på gata, en ung jente med langt lyst hår. Klærne er strøkne og tilhører siste mote. Ytre sett stråler du, men bak øynene dine er det et trist slør. Du bærer på noe mørkt. Er det sorg? Er det savn? Hvilke sår førte til de arra?

Du kjører forbi meg i en stilig bil. Sikkert mange som kunne tenke seg en bil av den typen. Men i det vi passere hverandre ser jeg at du kjører bilen med tårene trillende nedover kinnene. Hvor har du vært? Hvem har såret deg? Hvilke drømmer har blitt knust?

Det sitter en ung gutt på fiskebrygga og spiser is. Isen virker til å skape nytelse, men utenom det formidler ansiktet ingenting spesielt. Det virker til å være en helt vanlig dag, hvor alt er helt okey. Hvis noen åpnet sekken hans, hva ville de finne. Tårer? Sinne? Skuffelse? Glede? Frykt? Motløshet? Pågangsmot? Håpløshet? Håp?

Mennesker har et hull i hjertet som bare kan fylles av Gud. En plass hvor bare Gud passer. Men Gud har en plass i sitt hjerte som bare kan fylles av akkurat deg. Og hvis ikke du fyller den plassen, fyller ingen den. Da står den tom. Hvordan har du det Gud? Hva smiler du over i dag Gud, og hva skyldes tårene?"


A woman of true beauty offers others the grace to be and the room to become"

Det er noe med vårt samfunn i dag som gjør at mennesker ikke tør å leve med hele sitt register, men legger lokk på mye av det de bærer på.Tror veldig mange mennesker virkelige lengter etter at noen skal ta de til side, la de få lov til å sette seg ned et behagelig sted, bli sett inn i øynene og stilt spørsmålet "Hvordan har du det om dagen?", og blitt gitt muligheten til å virkelig øse ut fra hjertet - uten å bli avbrutt, uten å måtte forholdeseg til en tidsramme. Uten å føle at den andre bare verker etter å komme seg avgårde.

Skulle ønske vi kunne bli flinkere til å se hverandre, å virkelig se hjertet til folk. Men tror det ligger mye i å tørre å være seg selv også. Det er så lett å holde igjenpå følelser som regnes som mindre positive, reservere de for kammerset eller de aller aller nærmeste. Kanskje om man tør å leve mer gjennomlyst - tør å brette innsiden litt mer ut. Tørre å slå sprekker, og la lyset fra Jesus få skinne igjennom disse sprekkene. Det er der skatten i leirkar ligger. Når vi slår sprekker, så ser andre mennesker hans lys. Tenk om vi kunne tørre å vise mer av hvordan vi egentlig har det, og om vi kunne ta oss mer tid til å spørre andre hvordan de egentlig har det... Det streber jeg etter!

Blir uten internett noen uker nå, derfor laber bloggaktivitet. Til alle dere som er innom - ha den beste dagen! Lev i livet!