Livet som sykepleier

Etter jeg var ferdig med utdannelsen i juni har jeg jobbet på et sykehjem her i byen. Det er utrolig koselig, og jeg virkelig liker det å kunne få lov til å prøve å gjøre dagene til de eldre så gode som mulig. Det å ikke bare gjøre det mest nødvendige, men så langt det er mulig prøve å få til å sitte ned litt med de bare for å snakke, selv om det bare er for noen små minutter. Det å ta seg tid til å lage noe spesielt til kveldsmaten, istedet for bare de tørre brødskivene med ost og syltetøy. Jeg prøver å tenke som så - hva om det var meg. Hva om jeg var den gamle dama som satt i den rullestolen. Hva ville jeg satt pris på.

Jeg ville satt pris på om noen ville ta seg tid til å spørre meg hva jeg vil gå med, i stedetfor å bare ta det første og beste som henger i skapet. Jeg ville likt å velge selv hva jeg vil ha på maten. Det å få lov til å kjenne frisk luft hver dag, om så bare for noen få minutter. At de som jobbet rundt meg, ville hjelpe meg å få greid håret når jeg skulle ut på stuen, slik at det ikke står til alle kanter. Jeg vil bli behandlet som et voksent menneske.

Har møtt så mange mennesker i helsesektoren som behandler pasientene så nedverdigene. Snakker til dem i en 'barnslig' tone. Jeg er veldig opptatt av verdighet.

Uansett - det var livet på sykehjemmet. Nå har jeg begynt opplæring på sykehuset. Det er en rar opplevelse. På min første opplæringsvakt var det plutselig en sykepleierstudent som hang seg på meg. Så da fikk jeg virkelig kjent på hvordan det er å være i en veiledersituasjon. Følte meg ikke helt høy i hatten når hun skulle utføre noen prosedyrer og ville ha meg med for å se at det gikk riktig for seg. Det å skulle kontrollere at en student blander riktig antibiotika var en spesiell opplevelse, fikk virkelig kjent på ansvaret det er å ha en student med seg. Det å skulle stå ansvarlig for det de gjør.

Sist jeg var på sykehuset var som student. Rart å plutselig ha tilgang til medisinrommet, ha lov til å være der inne alene, og når pasientene ringer på fordi de trenger noe - så kan faktisk jeg ordne det. Veldig spennende, men også utrolig frustrerende. Selv om jeg er ferdig med en utdannelse er det så utrolig mye jeg ikke kan, føler jeg står på fullstendig bar mark. Er helt utslitt etter en vakt på sykehuset pga all tankevirksomheten, men det er jo gøy også!